Jeg har funnet ut at jeg egentlig ikke har særlig lyst til å bli voksen. Ikke i det hele tatt faktisk, men jeg er redd jeg er på farlig god vei.
Det har blant annet blitt et problem å snike seg på toget som barn, selvom jeg smiler med mine uskyldige, blå øyne og konsentrerer meg hardt om å være nettopp det.
Et barn.
Kanskje den eneste jeg lurer er meg selv. Da jeg skulle bestille pizzabuffé i dyrehagen idag, måtte jeg si "en voksen takk", og så måtte jeg betale i riker og dommer, mye mer enn det søsknene mine måtte. ( eller altså, pappa måtte betale... ) Det er rett og slett dyrt å bli voksen. Jeg har ikke penger nok til å vokse opp. Eller, jeg har jo en jobb da. For når en er voksen, så må man jobbe. Da er det slutt på lek og moro, og snakk om blodig alvor. For har jeg ikke jobb, så får jeg ikke penger, og har jeg ikke penger så får jeg ikke mat, og får jeg ikke mat, da dør jeg, ihvertfall så matmoms jeg er.
Jeg likte bedre å være liten og søt jeg. Det var så mange færre bekymringer på den tiden.
Oi! Nå skremte jeg meg selv. Det er bare voksne som sier sånt, at det var bedre i gamle dager. Hjelp!
Men jo, tilbake til dette med bekymringer. Tenk så lett jeg hadde det da. Jeg var ei skravlete, lita solstråle som trollbant alle i senk fordi jeg pratet med alle, uansett tid, alder og sted. Spesielt damene i kjøttdisken på SparMat, var noen jeg fortalte mye om meg og mitt.
Om jeg hadde fortalt noen vilt fremmede nå om det samme som da, ville de jo trodd jeg var gal. Fordi jeg lissom er voksen, og derfor vet bedre enn å bable ut til fremmede.
Fikk jeg ikke sove på kvelden hadde jeg mamma og pappa som satt ved sengekanten og strøk meg over kinnet, sang for meg og satt på spilledåsa. Ikke før jeg var i min dypeste søvn listet de seg ut fra soverommet mitt. Om jeg ikke lå i sengen deres da, for det hendte støtt og stadig. Nå derimot har jeg blitt stor jente, jeg må sove i min egen seng, og ingen synger for meg, duller med meg, eller trøster meg om jeg har hatt mareritt. Nå bare ler folk.
Har et lite barn litt for mye av det gode på kroppen, så kalles det valpefett, og folk syntes bare det er sjarmerende. Dessuten blir en rost av de voksne om man har en god appetitt. "Å, så flink jente som spiser så godt med mat!" har jeg hørt besteforeldrene mine og andres si til sine elskede barnebarn.
Når en blir eldre får man heller et litt hånlig blikk om man er glad i mat, og blir oppfordret til å røre litt mer på seg slik at en kan gå litt ned i vekt. Gjerne med dietten til Fedon Lindberg. Han er jo en sånn fornuftig voksen kar, han.
Jeg savner det å tro at den eneste kjærligheten som finnes, er den jeg har til mammaen og pappaen min. For det er sånn kjærlighet man ikke får hjertesorg av, de er like glad i meg uansett de. Når en blir eldre derimot, så forelsker en seg. Det beste, men verste som finnes. I disse dager for eksempel, så føler jeg meg helt lammet på innsiden, fordi jeg ikke får se min kjæreste kjære på flere uker. Jeg lengter virkelig tilbake til den tiden da jeg syntes gutter bare var æsj bæsj, og jeg var livredd guttelus. Det å ikke ha mensen var jo heller ikke å forakte. Jeg savner å tro på storken og blomstene og biene, for ikke å glemme tannfeen, julenissen og Ole Lukkøye. De var trofaste mot meg i så mange år, men plutselig forsvant de, fordi folk sa jeg var for gammel til å tro på sånt tull. For gammel. For gammel. For gammel. For noen forferdelige ord. Det må da være min fantasi som bestemmer når jeg tror på de eller ikke. Jeg likte godt at Ole Lukkøye satt seg på øyelukket mitt for å få meg til å sovne jeg, det var skikkelig betryggende å vite at jeg ikke var alene da jeg reiste inn i drømmeland.
Jeg liker fantasifigurer jeg. Jeg har hatt min usynlige venn Victor lenge nå, men folk bare ler slemt av meg. De mener det er teit av folk på min alder å innbilde seg sånt. HALLO! Jeg er ikke så dum at jeg faktisk tror at det flyr et menneske rundt i luften som bare jeg kan se. Men jeg liker å late som. Det er noe av sjarmen ved å være barn det, å kunne late som at noe er akkurat slik en ønsker det selv.
Faktisk, jeg tror jeg skal late som om jeg er et barn fortsatt jeg. Så får vi se hva som skjer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar