Jeg oppfordrer alle UiO-studenter til å stemme på Trygve Wyller som ny rektor ved Universitetet i Oslo. Valget skjer elektronisk mellom 30. mars og 2. april.
Trygve Wyller er professor i systematisk teologi og diakonforskning ved det Teologiske fakultet, og har vært dekan på fakultetet siden 2007.

Stem i vei nå da, jeg tror han vil gjøre en glimrende jobb som vår rektor! :)

Blindpassasjer

Mine følelser
utgjør en vulkan som
utfyller mitt indre
og sørger for
stigende temperatur
Brusende
Fresende
Til tross for ditt midlertidige
farvel.

Jeg klemmer på hjertesiden
smiler beskjedent og
hvisker forsiktig:

"Jasså, min kjære! Du er her fortsatt. "

Og hjertet hopper over et slag
i tryggheten og viten om at
ditt svar er evigvarende.

Mandag

Jeg hater igrunn mandager.
Alt virker så lenge til på mandager. Denne dagen har jeg alltid så store forventninger til meg selv, og jeg blir som regel alltid like skuffet.

Har hatt en herlig helg med kjæresten min. Dro til han da han var ferdig på skolen på fredag, og kom hjem for et par timer siden. Han sto opp kl 5.30 fordi han skal på tur til Trondheim med realfags-gjengen for å besøke NTNU. Han virket ganske sjalu da jeg lå der og sov videre mens han stresset med å komme seg avgårde. ( Og glemte selvfølgelig toalettmappen stående på pulten. )
Igår kveld satt vi og så på leiligheter på nettet. Om noen måneder blir vi samboere og det gleder jeg meg utrolig mye til. Har vært sammen så mange år nå og jeg er lei av å måtte savne han hele tiden. Hehe. Gleder meg til å kunne sovne trygt inntil han hver natt og vite at han har det bra.
Vi har egentlig tatt det med ro hele helga, bortsett fra at André har jobbet da. Så er vel strengt tatt mest jeg som har tatt det med ro. :-)

Nå skal jeg snart en tur til mormor. Det blir koselig! Hun er jo så søt.





Med masse forventninger til uka og masse savn etter kjæresten min, avslutter jeg her.
Gleder meg til en ny helg og til André får ferie.

- Ingrid :)

Tanker en natt jeg burde være trøtt

Natt til idag sov jeg maks tre timer. I tillegg drømte jeg at jeg pugget til eksamen. Idag har jeg hatt eksamen ( som forøvrig gikk overraskende bra, i hvertfall bedre enn fryktet ) og vært på Sverigetur med mamma, pappa og Audun. Før dette har jeg lest konstant siden tirsdag morgen. Allikevel sitter jeg våken nå og kjenner ikke engang et lite tegn på trøtthet. Jeg er virkelig vanskelig å forstå meg på.





Jeg skulle ønske jeg var flink til å legge meg tidlig og stå opp tidlig. Dessverre er jeg et gjennomført B-menneske og har blitt påvirket av min kjæreste som er ( om mulig ) verre enn meg selv. Får håpe det snur når vi blir samboere. ( Vet ikke helt hva som ville vært logisk med det, men det er jo lov å håpe, ikke sant? ) Jeg trøster meg med at Karin ( min søte svigermor ) sier hun en gang var et b-menneske hun også, men at det snudde da hun fikk barn og ble husmor. Jeg klarer ikke se meg selv som et a-menneske, men for å sette det på spissen - for noen år tilbake kunne jeg vel ærlig talt aldri i livet se meg selv som noen teologistudent heller.

Jeg er alt for selvdestruktiv. Mye av grunnen til at jeg antakeligvis aldri kommer til å bli noe a-menneske er at jeg ikke har troen på at jeg ville klart det. Jeg har alt for liten tro på meg selv. Jeg er min egen verste fiende og jeg er virkelig gjennomført ond mot meg selv.

Og jeg tror jeg fortjener det.

- Ikke lenger tid tok det før selvdestruktive Ingrid var på plass igjen.

Jeg er paranoid. Jeg tror at alle andre tenker akkurat det samme om meg som jeg tenker om meg selv. I så fall ville jo mennesker vært forferdelig onde. Jeg prøver å si til meg selv at nei, folk er ikke så opptatte av meg at de sitter og tenker på at jeg er tykk når de ser meg på trikken, eller at folk som kjenner kjæresten min tenker på hvor uheldig han har vært i kjærestevalget stakkars. OG i hvertfall tenker ikke kjæresten min slik!

Dessverre har slemme-Ingrid alt for mye makt over dumsnille-Ingrid.

Peter Pan-tanker

Jeg skrev dette bloginnlegget i 2006 og syntes det er litt festlig. Å bli voksen er skumle greier. Jeg lengter sånn tilbake til jeg var liten og hadde null bekymringer.



Jeg har funnet ut at jeg egentlig ikke har særlig lyst til å bli voksen. Ikke i det hele tatt faktisk, men jeg er redd jeg er på farlig god vei.
Det har blant annet blitt et problem å snike seg på toget som barn, selvom jeg smiler med mine uskyldige, blå øyne og konsentrerer meg hardt om å være nettopp det.

Et barn.

Kanskje den eneste jeg lurer er meg selv. Da jeg skulle bestille pizzabuffé i dyrehagen idag, måtte jeg si "en voksen takk", og så måtte jeg betale i riker og dommer, mye mer enn det søsknene mine måtte. ( eller altså, pappa måtte betale... ) Det er rett og slett dyrt å bli voksen. Jeg har ikke penger nok til å vokse opp. Eller, jeg har jo en jobb da. For når en er voksen, så må man jobbe. Da er det slutt på lek og moro, og snakk om blodig alvor. For har jeg ikke jobb, så får jeg ikke penger, og har jeg ikke penger så får jeg ikke mat, og får jeg ikke mat, da dør jeg, ihvertfall så matmoms jeg er.

Jeg likte bedre å være liten og søt jeg. Det var så mange færre bekymringer på den tiden.
Oi! Nå skremte jeg meg selv. Det er bare voksne som sier sånt, at det var bedre i gamle dager. Hjelp!

Men jo, tilbake til dette med bekymringer. Tenk så lett jeg hadde det da. Jeg var ei skravlete, lita solstråle som trollbant alle i senk fordi jeg pratet med alle, uansett tid, alder og sted. Spesielt damene i kjøttdisken på SparMat, var noen jeg fortalte mye om meg og mitt.
Om jeg hadde fortalt noen vilt fremmede nå om det samme som da, ville de jo trodd jeg var gal. Fordi jeg lissom er voksen, og derfor vet bedre enn å bable ut til fremmede.



Fikk jeg ikke sove på kvelden hadde jeg mamma og pappa som satt ved sengekanten og strøk meg over kinnet, sang for meg og satt på spilledåsa. Ikke før jeg var i min dypeste søvn listet de seg ut fra soverommet mitt. Om jeg ikke lå i sengen deres da, for det hendte støtt og stadig. Nå derimot har jeg blitt stor jente, jeg må sove i min egen seng, og ingen synger for meg, duller med meg, eller trøster meg om jeg har hatt mareritt. Nå bare ler folk.



Har et lite barn litt for mye av det gode på kroppen, så kalles det valpefett, og folk syntes bare det er sjarmerende. Dessuten blir en rost av de voksne om man har en god appetitt. "Å, så flink jente som spiser så godt med mat!" har jeg hørt besteforeldrene mine og andres si til sine elskede barnebarn.
Når en blir eldre får man heller et litt hånlig blikk om man er glad i mat, og blir oppfordret til å røre litt mer på seg slik at en kan gå litt ned i vekt. Gjerne med dietten til Fedon Lindberg. Han er jo en sånn fornuftig voksen kar, han.

Jeg savner det å tro at den eneste kjærligheten som finnes, er den jeg har til mammaen og pappaen min. For det er sånn kjærlighet man ikke får hjertesorg av, de er like glad i meg uansett de. Når en blir eldre derimot, så forelsker en seg. Det beste, men verste som finnes. I disse dager for eksempel, så føler jeg meg helt lammet på innsiden, fordi jeg ikke får se min kjæreste kjære på flere uker. Jeg lengter virkelig tilbake til den tiden da jeg syntes gutter bare var æsj bæsj, og jeg var livredd guttelus. Det å ikke ha mensen var jo heller ikke å forakte. Jeg savner å tro på storken og blomstene og biene, for ikke å glemme tannfeen, julenissen og Ole Lukkøye. De var trofaste mot meg i så mange år, men plutselig forsvant de, fordi folk sa jeg var for gammel til å tro på sånt tull. For gammel. For gammel. For gammel. For noen forferdelige ord. Det må da være min fantasi som bestemmer når jeg tror på de eller ikke. Jeg likte godt at Ole Lukkøye satt seg på øyelukket mitt for å få meg til å sovne jeg, det var skikkelig betryggende å vite at jeg ikke var alene da jeg reiste inn i drømmeland.
Jeg liker fantasifigurer jeg. Jeg har hatt min usynlige venn Victor lenge nå, men folk bare ler slemt av meg. De mener det er teit av folk på min alder å innbilde seg sånt. HALLO! Jeg er ikke så dum at jeg faktisk tror at det flyr et menneske rundt i luften som bare jeg kan se. Men jeg liker å late som. Det er noe av sjarmen ved å være barn det, å kunne late som at noe er akkurat slik en ønsker det selv.

Faktisk, jeg tror jeg skal late som om jeg er et barn fortsatt jeg. Så får vi se hva som skjer.

Stavangertur med kjæresten min

Da André ble 18 år i desember, fikk han billetter til konsert og hotellopphold i Stavanger i gave.
Vi reiste forrige fredag kl 11 og skulle i utgangspunktet ta nattoget hjem søndagen.

Vi kom frem til den fantastisk sjarmerende byen da klokka var 19.30 og sjekket inn på Thon Hotell Maritim. Vi dro etterhvert ut for å spise, og ruslet hånd i hånd rundt i byen for å observere og bli kjent. På kvelden hygget vi oss alt for lenge, så det var vanskelig å stå opp til frokost morgenen etter - men vi rakk det akkurat.
Lørdag gikk vi rundt i byen hele dagen, og været var helt fantastisk! Det var skikkelig vårstemning i hele byen og solen skinte. Vi gikk innom de fleste butikker, men André er så heldig at han har en kjæreste som ikke eier shoppingstålmodighet og er maks inne i en butikk i 2 minutter. En egenskap han er uhyre takknemlig for. :-)
Vi gikk ned til havna, så på den vakre domkirken, og til Andrés store frustrasjon tok jeg masse bilder. Jeg fikk han til å posere og smile så mange ganger at han følte seg som en dum, japansk turist. He, he.



Lørdag kveld var det tid for konsert med vår store helt - Håkan Hellström! Vi så han faktisk i Drammen tre dager tidligere også, men vi gledet oss destod mer fordi han var så fantastisk da også.
Vi danset og skrek oss gjennom konserten og endte opp med t-shorte og tunika med Håkan på. Vi fikk også Håkans gitarplekter - i tillegg til vi hadde en rose og trommestikker fra konserten onsdag. Gjett om vi var storfornøyde. Han er virkelig en genial artist!

Søndag hadde vi planlagt å stå opp tidlig, spise frokost og dra på gudstjeneste i den flotte domkirken. Men da vekkeklokka ringte morgenen etter var jeg ikke like entusiastisk....
Det endte med enda en hurtig-frokost og ingen gudstjeneste på oss - men bestemte oss for å ta det neste gang vi er i Stavanger da... Hehe. Betingelsen for at André skulle være med meg på gudstjeneste var at jeg skulle være med han på Arkeologisk museum, og min del av avtalen måtte jeg selvfølgelig holde. Så da ble det museumstur på oss, noe som var overraskende interessant. Han kjøpte seg en kul kortstokk med norrøne guder og jeg en kjøleskapmagnet med Olav den Hellige. He, he.


Kvelden kom og nattoget gikk 2248. Trodde vi og også to gamle damer. Meeeen, toget gikk tydeligvis 2220, og vi kom oss ikke hjem... Så da ble det ekstra hotellovernatting og ikke minst ekstra konstader på oss. Vi hadde enda en fin kveld i Stavanger, tok toget kl 10 på mandag og var hjemme på kvelden.

Vi hadde virkelig en herlig tur!
Jeg ble bare ENDA mer sikker på at kjæresten min er den rette for meg. Han er så søt og jeg er så forelsket. Den gutten gjør meg virkelig lykkelig.

Alt for lenge siden sist

Jeg er alt for dårlig på disse blogg-greiene. Det er nesten litt trist.
Jeg er jo i utgangspunktet veldig glad i å skrive og ganske kreativ, jeg tror det er tidsmangel som gjør at jeg ikke skriver her. Jeg liker i hvertfall å tro det, selvom jeg må innrømme at om jeg hadde kuttet ut noe av facebook-tiden, lesing av nettaviser og diskusjonsgrupper hadde jeg fint hatt tid til å skrive her.

Jeg lover å skjerpe meg.

Med meg går ting fint. Har hatt en hektisk tid etter jul til tross for at jeg hadde ferie helt til 19. januar (!!!) . Jeg har vært på tur med min kjære, vært med mange gode venner jeg ser alt for sjeldent, jeg har sett filmer jeg ikke har rukket å se, jeg trener, jeg prøver å ta opp dansen igjen, jeg leser bøker, og nå har jeg jo forelesninger innimellom, da.
På torsdag har jeg ex.fac. eksamen. Igjen. Jepp, Frøken-Flink strøk på sin første eksamen fordi hun var for selvsikker. Tjoho!