Tilgivelse - Fortjener alle mennesker en ny sjanse?

Jeg har nylig sett en film, den norske filmen "De usynlige", en film som vekket mange tanker og følelser hos meg. Filmen har fått en drøss med terningkast 6, og anbefales på det varmeste til dem som liker dype filmer som vekker mye i en som medmenneske.

Kort oppsummert handler De usynlige om en av de verst tenkelige tragediene som kan ramme en. For åtte år siden, midt på lyse dagen, blir barnevognen med lille Isak fjernet utenfor en kafé når moren er inne for å kjøpe kakao og boller til sønnen sin. Noen minutter senere blir han borte i vannmassene i en elv rett i nærheten, og siden aldri funnet.
I fengselet har Jan Thomas ( en av de dømte ) oppdaget sitt unike musikalske talent, og han får nå prøve seg utenfor murene, som organist i en kirke. Der blir han også kjent med presten - en alenemor med sønnen Jens.En dag Agnes kommer til kirken med en skoleklasse, kjenner hun igjen den nye organisten. Han har sluppet ut, men hun er fortsatt fanget i fortiden. Hvordan kan en som har gjort livet hennes til et sant helvete, spille så himmelsk? Og hvordan kan det ha seg at han passer et barn i den alderen Isak var da han døde?

Denne filmen fikk meg til å tenke mye. Jeg studerer teologi, og blir om fem år ferdig utdannet teolog / prest. Jeg har tenkt mye på å få meg jobb som fengselsprest eller sykehusprest, og jeg skal heller ikke utelukke å jobbe som prest i en kirke heller.
Filmen overøste meg med følelser. Blandede følelser. Fra den ene siden har man en enorm medfølelse for hun som har mistet sitt barn på den verst tenkelige måten. Fra den andre siden blir man kjent med en ung mann som i sine yngre dager gjorde noe som i utgangspunktet skulle være en uskyldig guttestrek, men som fikk fatale følger da den lille gutten kjente han igjen fra nabolaget.

Moren til den lille gutten synes det er forferdelig at han har sluppet ut, at han får være med barn, at han får jobbe i kirken. Mannen som ansatte han svarer dette med at" Hvis ikke kirken lar han få en ny sjanse, hvem kan vel da gjøre det?"

Hvordan skal presten den dømte blir kjent med takle dette? Hvor mye skal en prest tilgi og takle? Gud tilgir jo alt! Gutten angrer og får tilgivelse om han ønsker dette.
Skal presten som medmenneske og som arbeider i kirken tilgi, når Gud gjør det?Hvordan skal man forsone seg med noe sånt?

Jeg ser dette også fra et ikkereligiøst perspektiv. Fortjener alle mennesker en ny sjanse?I hvor stor grad skal man være åpen for å tilgi? Hvordan forsoner man seg etter noe slikt?
Og ikke minst;
Hvordan finne lys, glede og mening med livet etter at den verst tenkelige tragedie rammer?

André er fantastisk!

Jeg er så utrolig forelsket om dagen, jeg!

Ensom

Å flytte hjemmeifra gledet jeg meg til i årevis før det faktisk skjedde. Siste året før jeg flyttet var uutholdelig. Jeg er vokst opp i et fantastisk hjem og mamma og pappa er de snilleste i verden, men behovet etter selvstendighet blir større jo eldre tenåring man blir. Jeg fikk en fin leilighet i et litt mindre fint strøk, men du verden så sentralt og deilig å bo her! Det har så og si vært utelukkende positivt å bo for meg selv. Jeg har hatt kort avstand til kjæresten min og fått masse tid med han, jeg har fått den selvstendigheten jeg så lenge har lengtet etter, jeg har blitt nabo med bestevenninnen min og fått opp kontakten med henne, jeg kan spise akkurat når jeg vil og hva jeg vil, jeg trenger så og si kun å tenke på meg selv. Når savnet blir for stort er jeg bare 50 min med tog unna mamma og pappa, og dit reiser jeg gledelig for litt klesvasking og påfyll til kjøleskapet.

Men nå er jeg lei. Jeg er ikke lei av å være selvstendig, men jeg er lei av å være for meg selv.

Jeg er rett og slett litt ensom. Alt virker så meningsløst når man er alene. Jeg spiser alt for lite. Jeg presser i meg et måltid om dagen. Å lage mat og spise virker ganske unødvendig når man er alene. Det fine med et måltid er å være flere sammen om det, synes jeg. Ikke å sitte å fråtse og kose seg med seg selv som eneste selskap. Å spise for å spise er virkelig kjedelig.

Det er ikke så mye å finne på med seg selv igrunn. Jeg er lei av tv og data, jeg er lei av å trene uten at noen er vitner til det og skryter av hvor flink jeg er ( he, he ). Jeg kjeder meg!

Det er så mye bedre å være alene når man er to!



Derfor gleder jeg meg mer enn noen gang til at dette året er over og jeg får meg en samboer. Kjæresten min og jeg flytter sammen i juni og det ser jeg så frem til at jeg blir helt rastløs og gira bare av å tenke på det. Jeg er så ufattelig glad i han, jeg!

Jeg gleder meg til å rydde fordi det ser pent ut i vårt felles hjem.
Jeg gleder meg til å lage mat fordi jeg skal kose meg med et måltid sammen med en annen.
Jeg gleder meg til å ha en annen til å hjelpe meg å fylle opp senga på 1,80 med.
Jeg gleder meg til å ha en som ser hva jeg gjør og skryter av meg.
Jeg gleder meg til å ha en der som kjenner meg godt og vet hvilke behov jeg har.

Jeg gleder meg så utrolig til å sovne i armene hans hver natt. Sovne til han si at han elsker meg. Når jeg våkner av vonde mareritt er han der for meg.

Jeg gleder meg rett og slett til å ha en å dele alt vondt og godt med på heltid. En jeg kan holde rundt når jeg kjeder meg og kjede meg sammen med.

Jeg klarer ikke vente til vi får leilighet sammen! Tiden går så sakte når man venter på noe...

Utfordring

Jeg har fått min første utfordring, fra Tanita! ( http://frksilden.blogspot.com/ )

Den går ut på å skrive fem ting jeg er avhengig av for så å utfordre fem andre bloggere til å gjøre det samme. Så her er mine fem største avhengigheter:

1. Kjæresten min.

Kanskje ingen overraskelse! He he. Etter snart fire år som kjærester er han nok min største avhengighet. Det er jo ikke rart, nydeligere gutt finnes ikke! Han er min beste venn, min bedre halvdel og den som kjenner meg best av alle og leser meg som en åpen bok.

Snart blir vi samboere og det gleder jeg meg masse til. Jeg elsker han av hele mitt hjerte.

2. Musikk

Jeg er avhengig av musikk, og musikken har alltid vært en viktig del av livet mitt. Jeg elsker å synge, spille piano, danse til flott musikk og ikkeminst lytte til en av mine mange favorittartister; her representert av Håkan Hellström - antakeligvis den beste av dem alle.

Livet hadde ikke vært det samme uten musikk rett og slett. Hva er vel en biltur uten musikk, og hva kan egentlig erstatte en skikkelig god konsertopplevelse? Svært lite, det må igrunn kun være avhengighet nr 1, elsklingen min. Så det besteste som finnes er jo da selvfølgelig en god konsertopplevelse sammen med kjæresten min, som de tre Håkan-konsertene vi hittil har vært på.

3. Pepsi Max

Ja pepsi max er definitivt en av mine avhengigheter. Trist, men sant.
Jeg trøster meg med at det er bedre å være avhengig av pepsi max enn røyk og snus. :p

4. KjolerJeg elsker kjoler og tunikaer. Jeg går nesten ikke med annet. Bukser virker så meningsløst når det finnes så utrolig mange fantastiske kjoler overalt. Jeg har alt for mange kjoler, men jeg blir aldri lei! Da jeg flyttet inn i hybelen min i august hadde jeg med meg ca 50, og som innbygger midt i sentrum av hovedstaden har det blitt en del flere siden den gang, for å si det slik.

5. Carina

Carina og jeg ble bestiser midt i fjortistiden og holdt sammen i mange år. Etter et år eller to med mindre kontakt ble vi naboer på Anker i august, og nå er vi stort sett sammen hver eneste dag. Vi lager middag sammen, skravler og sladrer, ser på The OC og One Tree Hill og ler masse.
Carina er definitivt en avhengighet for meg her på Anker! Hun er jo søt, da. :)

Jeg utfordrer:

Lise, http://lisesverden.blogspot.com

Olja, http://mrero.blogspot.com

Maja, http://quelleriel.blogspot.com

Birgit, http://birgitslilleverden.blogspot.com

Elise, http://pleitekirstenogsi.blogspot.com

Prinsen min André Wilhelm

Kjæresten min er nydelig.
Selv etter Tre år, ni måneder, to uker og én dag blir han fortsatt bare mer og mer herlig for hver dag som går. Denne fantastiske utviklingen ser rett og slett ikke ut til å noen ende ta. Derfor gleder jeg meg til vi blir pensjonister sammen! Masse fritid og seksi-sytti år å ha utviklet herligheten sin på.

Jeg har hatt enda en fin helg med gutten min. Helgene er som regel våre, og jeg storkoser meg alltid! <3>

Jeg har jo faktisk funnet drømmeprinsen min!

Salmer - en stor skatt

Jeg innrømmer at det kanskje er litt sært, men noe av den musikken som står mit hjerte nærmest, er salmer. Det finnes så utrolig mange vakre salmer!
Som dere sikkert vet studerer jeg teologi, og mange tenker sikkert at jeg som kan bli prest er nødt til å si at salmer er fint, he he, men jeg liker virkelig å høre på dem.
Gode tekster, nydelige melodier og ikke minst en viktig del av kulturarven vår.
Salmer er det mange av, jeg vil tro at man vil hver anledning kan finne en passende salme.

Blott en dag, ett ögonblick i sänder,
vilken tröst vad än som kommer på.

Den salmen som betyr mest for meg, er definitivt "Blott en dag." Den sang vi i begravelsen til morfar, og siden den gang har jeg vært uhyre glad i den.
www.youtube.com/watch?v=PsnJHp4Eaxs

O' Store Gud, når jeg i undring aner,
hva du har skapt i verden ved ditt ord.
Ser universitet med de mange baner,
og vet alt liv oppholdes ved ditt ord.

O' Store Gud minner meg om min kjære grandonkel Cato. Et fantastisk menneske som alltid spurte oss barna " Hva skal du si, jenta mi?" Så sa jeg "Takk og lov og prise Gud", og så fikk jeg en karamell eller en annen godbit han hadde gjemt i lomma. He he.
www.youtube.com/watch?v=oWCAi3fRGZI&feature=related

Navnet Jesus må jeg elske,
det har satt min sjel i brann.
Ved det navnet fant jeg frelse,
intet annet frelse kan.

Navnet Jesus bleker aldri sunget med en stor folkemengde skaper en utrolig god stemning. På ungdomsleiren på Oven "tok denne helt av", he he, og det gjør meg glad - masse unge mennesker som bevarer en av våre kjente, kjære sanger.
www.youtube.com/watch?v=AiVgReITHmc

Jeg tror salmer man blir ekstra glad i, er på grunn av hva man forbinder dem med. Fine sanger som holder minnene våkne av morfar, Cato, leirgleder og annet. Men ikkeminst er salmer godt å høre når man har det vondt. De bidrar til en trygghet. I en tid med mye religionskritikk fra alle hold skal jeg innrømme at mye kritikk er vel fortjent, og jeg er selv skeptisk til svært mye i kristnedommens praksis selvom jeg studerer teologi. Men salmer kan man umulig si noe vondt om. De beskriver en trygghet og godhet som er det kristendommen faktisk handler om.

Vil avslutte med nettopp en slik salme, en som er med å bidra til at man føler seg trygg gjennom livet.

Jeg er i Herrens hender

når dagen gryr i øst.

Hver morgen han meg sender

sitt ord med lys og trøst.

Hva dagen meg vil bringe

av glede og av savn,

jeg kan på bønnens vinge

få kraft i Jesu navn.

Jeg er i Herrens hender

når dagen dør i vest

Min synd jeg stilt bekjenner

for ham, min høye gest.

Han gir meg himmelens nåde

og setter englevakt,

for natten han vil råde

med hellig guddomsmakt.

Jeg er i Herren hender

når dødens bud meg når.

Mens lyset stilt nedbrenner,

fra ham jeg hilsen får.

Han gir meg stav i hånde,

han gir meg trøst i sinn,

og glemt er ve og vãnde

på vei til himmelen inn.

Jeg oppfordrer alle UiO-studenter til å stemme på Trygve Wyller som ny rektor ved Universitetet i Oslo. Valget skjer elektronisk mellom 30. mars og 2. april.
Trygve Wyller er professor i systematisk teologi og diakonforskning ved det Teologiske fakultet, og har vært dekan på fakultetet siden 2007.

Stem i vei nå da, jeg tror han vil gjøre en glimrende jobb som vår rektor! :)

Blindpassasjer

Mine følelser
utgjør en vulkan som
utfyller mitt indre
og sørger for
stigende temperatur
Brusende
Fresende
Til tross for ditt midlertidige
farvel.

Jeg klemmer på hjertesiden
smiler beskjedent og
hvisker forsiktig:

"Jasså, min kjære! Du er her fortsatt. "

Og hjertet hopper over et slag
i tryggheten og viten om at
ditt svar er evigvarende.

Mandag

Jeg hater igrunn mandager.
Alt virker så lenge til på mandager. Denne dagen har jeg alltid så store forventninger til meg selv, og jeg blir som regel alltid like skuffet.

Har hatt en herlig helg med kjæresten min. Dro til han da han var ferdig på skolen på fredag, og kom hjem for et par timer siden. Han sto opp kl 5.30 fordi han skal på tur til Trondheim med realfags-gjengen for å besøke NTNU. Han virket ganske sjalu da jeg lå der og sov videre mens han stresset med å komme seg avgårde. ( Og glemte selvfølgelig toalettmappen stående på pulten. )
Igår kveld satt vi og så på leiligheter på nettet. Om noen måneder blir vi samboere og det gleder jeg meg utrolig mye til. Har vært sammen så mange år nå og jeg er lei av å måtte savne han hele tiden. Hehe. Gleder meg til å kunne sovne trygt inntil han hver natt og vite at han har det bra.
Vi har egentlig tatt det med ro hele helga, bortsett fra at André har jobbet da. Så er vel strengt tatt mest jeg som har tatt det med ro. :-)

Nå skal jeg snart en tur til mormor. Det blir koselig! Hun er jo så søt.





Med masse forventninger til uka og masse savn etter kjæresten min, avslutter jeg her.
Gleder meg til en ny helg og til André får ferie.

- Ingrid :)

Tanker en natt jeg burde være trøtt

Natt til idag sov jeg maks tre timer. I tillegg drømte jeg at jeg pugget til eksamen. Idag har jeg hatt eksamen ( som forøvrig gikk overraskende bra, i hvertfall bedre enn fryktet ) og vært på Sverigetur med mamma, pappa og Audun. Før dette har jeg lest konstant siden tirsdag morgen. Allikevel sitter jeg våken nå og kjenner ikke engang et lite tegn på trøtthet. Jeg er virkelig vanskelig å forstå meg på.





Jeg skulle ønske jeg var flink til å legge meg tidlig og stå opp tidlig. Dessverre er jeg et gjennomført B-menneske og har blitt påvirket av min kjæreste som er ( om mulig ) verre enn meg selv. Får håpe det snur når vi blir samboere. ( Vet ikke helt hva som ville vært logisk med det, men det er jo lov å håpe, ikke sant? ) Jeg trøster meg med at Karin ( min søte svigermor ) sier hun en gang var et b-menneske hun også, men at det snudde da hun fikk barn og ble husmor. Jeg klarer ikke se meg selv som et a-menneske, men for å sette det på spissen - for noen år tilbake kunne jeg vel ærlig talt aldri i livet se meg selv som noen teologistudent heller.

Jeg er alt for selvdestruktiv. Mye av grunnen til at jeg antakeligvis aldri kommer til å bli noe a-menneske er at jeg ikke har troen på at jeg ville klart det. Jeg har alt for liten tro på meg selv. Jeg er min egen verste fiende og jeg er virkelig gjennomført ond mot meg selv.

Og jeg tror jeg fortjener det.

- Ikke lenger tid tok det før selvdestruktive Ingrid var på plass igjen.

Jeg er paranoid. Jeg tror at alle andre tenker akkurat det samme om meg som jeg tenker om meg selv. I så fall ville jo mennesker vært forferdelig onde. Jeg prøver å si til meg selv at nei, folk er ikke så opptatte av meg at de sitter og tenker på at jeg er tykk når de ser meg på trikken, eller at folk som kjenner kjæresten min tenker på hvor uheldig han har vært i kjærestevalget stakkars. OG i hvertfall tenker ikke kjæresten min slik!

Dessverre har slemme-Ingrid alt for mye makt over dumsnille-Ingrid.

Peter Pan-tanker

Jeg skrev dette bloginnlegget i 2006 og syntes det er litt festlig. Å bli voksen er skumle greier. Jeg lengter sånn tilbake til jeg var liten og hadde null bekymringer.



Jeg har funnet ut at jeg egentlig ikke har særlig lyst til å bli voksen. Ikke i det hele tatt faktisk, men jeg er redd jeg er på farlig god vei.
Det har blant annet blitt et problem å snike seg på toget som barn, selvom jeg smiler med mine uskyldige, blå øyne og konsentrerer meg hardt om å være nettopp det.

Et barn.

Kanskje den eneste jeg lurer er meg selv. Da jeg skulle bestille pizzabuffé i dyrehagen idag, måtte jeg si "en voksen takk", og så måtte jeg betale i riker og dommer, mye mer enn det søsknene mine måtte. ( eller altså, pappa måtte betale... ) Det er rett og slett dyrt å bli voksen. Jeg har ikke penger nok til å vokse opp. Eller, jeg har jo en jobb da. For når en er voksen, så må man jobbe. Da er det slutt på lek og moro, og snakk om blodig alvor. For har jeg ikke jobb, så får jeg ikke penger, og har jeg ikke penger så får jeg ikke mat, og får jeg ikke mat, da dør jeg, ihvertfall så matmoms jeg er.

Jeg likte bedre å være liten og søt jeg. Det var så mange færre bekymringer på den tiden.
Oi! Nå skremte jeg meg selv. Det er bare voksne som sier sånt, at det var bedre i gamle dager. Hjelp!

Men jo, tilbake til dette med bekymringer. Tenk så lett jeg hadde det da. Jeg var ei skravlete, lita solstråle som trollbant alle i senk fordi jeg pratet med alle, uansett tid, alder og sted. Spesielt damene i kjøttdisken på SparMat, var noen jeg fortalte mye om meg og mitt.
Om jeg hadde fortalt noen vilt fremmede nå om det samme som da, ville de jo trodd jeg var gal. Fordi jeg lissom er voksen, og derfor vet bedre enn å bable ut til fremmede.



Fikk jeg ikke sove på kvelden hadde jeg mamma og pappa som satt ved sengekanten og strøk meg over kinnet, sang for meg og satt på spilledåsa. Ikke før jeg var i min dypeste søvn listet de seg ut fra soverommet mitt. Om jeg ikke lå i sengen deres da, for det hendte støtt og stadig. Nå derimot har jeg blitt stor jente, jeg må sove i min egen seng, og ingen synger for meg, duller med meg, eller trøster meg om jeg har hatt mareritt. Nå bare ler folk.



Har et lite barn litt for mye av det gode på kroppen, så kalles det valpefett, og folk syntes bare det er sjarmerende. Dessuten blir en rost av de voksne om man har en god appetitt. "Å, så flink jente som spiser så godt med mat!" har jeg hørt besteforeldrene mine og andres si til sine elskede barnebarn.
Når en blir eldre får man heller et litt hånlig blikk om man er glad i mat, og blir oppfordret til å røre litt mer på seg slik at en kan gå litt ned i vekt. Gjerne med dietten til Fedon Lindberg. Han er jo en sånn fornuftig voksen kar, han.

Jeg savner det å tro at den eneste kjærligheten som finnes, er den jeg har til mammaen og pappaen min. For det er sånn kjærlighet man ikke får hjertesorg av, de er like glad i meg uansett de. Når en blir eldre derimot, så forelsker en seg. Det beste, men verste som finnes. I disse dager for eksempel, så føler jeg meg helt lammet på innsiden, fordi jeg ikke får se min kjæreste kjære på flere uker. Jeg lengter virkelig tilbake til den tiden da jeg syntes gutter bare var æsj bæsj, og jeg var livredd guttelus. Det å ikke ha mensen var jo heller ikke å forakte. Jeg savner å tro på storken og blomstene og biene, for ikke å glemme tannfeen, julenissen og Ole Lukkøye. De var trofaste mot meg i så mange år, men plutselig forsvant de, fordi folk sa jeg var for gammel til å tro på sånt tull. For gammel. For gammel. For gammel. For noen forferdelige ord. Det må da være min fantasi som bestemmer når jeg tror på de eller ikke. Jeg likte godt at Ole Lukkøye satt seg på øyelukket mitt for å få meg til å sovne jeg, det var skikkelig betryggende å vite at jeg ikke var alene da jeg reiste inn i drømmeland.
Jeg liker fantasifigurer jeg. Jeg har hatt min usynlige venn Victor lenge nå, men folk bare ler slemt av meg. De mener det er teit av folk på min alder å innbilde seg sånt. HALLO! Jeg er ikke så dum at jeg faktisk tror at det flyr et menneske rundt i luften som bare jeg kan se. Men jeg liker å late som. Det er noe av sjarmen ved å være barn det, å kunne late som at noe er akkurat slik en ønsker det selv.

Faktisk, jeg tror jeg skal late som om jeg er et barn fortsatt jeg. Så får vi se hva som skjer.

Stavangertur med kjæresten min

Da André ble 18 år i desember, fikk han billetter til konsert og hotellopphold i Stavanger i gave.
Vi reiste forrige fredag kl 11 og skulle i utgangspunktet ta nattoget hjem søndagen.

Vi kom frem til den fantastisk sjarmerende byen da klokka var 19.30 og sjekket inn på Thon Hotell Maritim. Vi dro etterhvert ut for å spise, og ruslet hånd i hånd rundt i byen for å observere og bli kjent. På kvelden hygget vi oss alt for lenge, så det var vanskelig å stå opp til frokost morgenen etter - men vi rakk det akkurat.
Lørdag gikk vi rundt i byen hele dagen, og været var helt fantastisk! Det var skikkelig vårstemning i hele byen og solen skinte. Vi gikk innom de fleste butikker, men André er så heldig at han har en kjæreste som ikke eier shoppingstålmodighet og er maks inne i en butikk i 2 minutter. En egenskap han er uhyre takknemlig for. :-)
Vi gikk ned til havna, så på den vakre domkirken, og til Andrés store frustrasjon tok jeg masse bilder. Jeg fikk han til å posere og smile så mange ganger at han følte seg som en dum, japansk turist. He, he.



Lørdag kveld var det tid for konsert med vår store helt - Håkan Hellström! Vi så han faktisk i Drammen tre dager tidligere også, men vi gledet oss destod mer fordi han var så fantastisk da også.
Vi danset og skrek oss gjennom konserten og endte opp med t-shorte og tunika med Håkan på. Vi fikk også Håkans gitarplekter - i tillegg til vi hadde en rose og trommestikker fra konserten onsdag. Gjett om vi var storfornøyde. Han er virkelig en genial artist!

Søndag hadde vi planlagt å stå opp tidlig, spise frokost og dra på gudstjeneste i den flotte domkirken. Men da vekkeklokka ringte morgenen etter var jeg ikke like entusiastisk....
Det endte med enda en hurtig-frokost og ingen gudstjeneste på oss - men bestemte oss for å ta det neste gang vi er i Stavanger da... Hehe. Betingelsen for at André skulle være med meg på gudstjeneste var at jeg skulle være med han på Arkeologisk museum, og min del av avtalen måtte jeg selvfølgelig holde. Så da ble det museumstur på oss, noe som var overraskende interessant. Han kjøpte seg en kul kortstokk med norrøne guder og jeg en kjøleskapmagnet med Olav den Hellige. He, he.


Kvelden kom og nattoget gikk 2248. Trodde vi og også to gamle damer. Meeeen, toget gikk tydeligvis 2220, og vi kom oss ikke hjem... Så da ble det ekstra hotellovernatting og ikke minst ekstra konstader på oss. Vi hadde enda en fin kveld i Stavanger, tok toget kl 10 på mandag og var hjemme på kvelden.

Vi hadde virkelig en herlig tur!
Jeg ble bare ENDA mer sikker på at kjæresten min er den rette for meg. Han er så søt og jeg er så forelsket. Den gutten gjør meg virkelig lykkelig.

Alt for lenge siden sist

Jeg er alt for dårlig på disse blogg-greiene. Det er nesten litt trist.
Jeg er jo i utgangspunktet veldig glad i å skrive og ganske kreativ, jeg tror det er tidsmangel som gjør at jeg ikke skriver her. Jeg liker i hvertfall å tro det, selvom jeg må innrømme at om jeg hadde kuttet ut noe av facebook-tiden, lesing av nettaviser og diskusjonsgrupper hadde jeg fint hatt tid til å skrive her.

Jeg lover å skjerpe meg.

Med meg går ting fint. Har hatt en hektisk tid etter jul til tross for at jeg hadde ferie helt til 19. januar (!!!) . Jeg har vært på tur med min kjære, vært med mange gode venner jeg ser alt for sjeldent, jeg har sett filmer jeg ikke har rukket å se, jeg trener, jeg prøver å ta opp dansen igjen, jeg leser bøker, og nå har jeg jo forelesninger innimellom, da.
På torsdag har jeg ex.fac. eksamen. Igjen. Jepp, Frøken-Flink strøk på sin første eksamen fordi hun var for selvsikker. Tjoho!