onsdag 2. februar 2011

Hurra!


Om åtte dager får vi nøklene til leiligheten!
Vi gleder oss SÅ mye!!!

Har du noen innredningstips til meg?

Idag har vi hatt første øvelse av Barnas Superkor der André, Tone og jeg har ledet den, og det gikk over all forventning. Gleder meg masse til å fortsette, men kommer til å savne Benedikte, Hallgeir og verdens søteste lille Nils.

Jeg har begynt å legge over de gamle filmene fra da vi var små over på nettet.
Her er den første:

video

Vi blogges!

lørdag 11. april 2009

Tilgivelse - Fortjener alle mennesker en ny sjanse?



Jeg har nylig sett en film, den norske filmen "De usynlige", en film som vekket mange tanker og følelser hos meg. Filmen har fått en drøss med terningkast 6, og anbefales på det varmeste til dem som liker dype filmer som vekker mye i en som medmenneske.


Kort oppsummert handler De usynlige om en av de verst tenkelige tragediene som kan ramme en. For åtte år siden, midt på lyse dagen, blir barnevognen med lille Isak fjernet utenfor en kafé når moren er inne for å kjøpe kakao og boller til sønnen sin. Noen minutter senere blir han borte i vannmassene i en elv rett i nærheten, og siden aldri funnet.
I fengselet har Jan Thomas ( en av de dømte ) oppdaget sitt unike musikalske talent, og han får nå prøve seg utenfor murene, som organist i en kirke. Der blir han også kjent med presten - en alenemor med sønnen Jens.En dag Agnes kommer til kirken med en skoleklasse, kjenner hun igjen den nye organisten. Han har sluppet ut, men hun er fortsatt fanget i fortiden. Hvordan kan en som har gjort livet hennes til et sant helvete, spille så himmelsk? Og hvordan kan det ha seg at han passer et barn i den alderen Isak var da han døde?


Denne filmen fikk meg til å tenke mye. Jeg studerer teologi, og blir om fem år ferdig utdannet teolog / prest. Jeg har tenkt mye på å få meg jobb som fengselsprest eller sykehusprest, og jeg skal heller ikke utelukke å jobbe som prest i en kirke heller.
Filmen overøste meg med følelser. Blandede følelser. Fra den ene siden har man en enorm medfølelse for hun som har mistet sitt barn på den verst tenkelige måten. Fra den andre siden blir man kjent med en ung mann som i sine yngre dager gjorde noe som i utgangspunktet skulle være en uskyldig guttestrek, men som fikk fatale følger da den lille gutten kjente han igjen fra nabolaget.


Moren til den lille gutten synes det er forferdelig at han har sluppet ut, at han får være med barn, at han får jobbe i kirken. Mannen som ansatte han svarer dette med at" Hvis ikke kirken lar han få en ny sjanse, hvem kan vel da gjøre det?"


Hvordan skal presten den dømte blir kjent med takle dette? Hvor mye skal en prest tilgi og takle? Gud tilgir jo alt! Gutten angrer og får tilgivelse om han ønsker dette.
Skal presten som medmenneske og som arbeider i kirken tilgi, når Gud gjør det?Hvordan skal man forsone seg med noe sånt?


Jeg ser dette også fra et ikkereligiøst perspektiv. Fortjener alle mennesker en ny sjanse?I hvor stor grad skal man være åpen for å tilgi? Hvordan forsoner man seg etter noe slikt?
Og ikke minst;
Hvordan finne lys, glede og mening med livet etter at den verst tenkelige tragedie rammer?

onsdag 25. mars 2009

André er fantastisk!

Jeg er så utrolig forelsket om dagen, jeg!

søndag 8. mars 2009

Ensom

Å flytte hjemmeifra gledet jeg meg til i årevis før det faktisk skjedde. Siste året før jeg flyttet var uutholdelig. Jeg er vokst opp i et fantastisk hjem og mamma og pappa er de snilleste i verden, men behovet etter selvstendighet blir større jo eldre tenåring man blir. Jeg fikk en fin leilighet i et litt mindre fint strøk, men du verden så sentralt og deilig å bo her! Det har så og si vært utelukkende positivt å bo for meg selv. Jeg har hatt kort avstand til kjæresten min og fått masse tid med han, jeg har fått den selvstendigheten jeg så lenge har lengtet etter, jeg har blitt nabo med bestevenninnen min og fått opp kontakten med henne, jeg kan spise akkurat når jeg vil og hva jeg vil, jeg trenger så og si kun å tenke på meg selv. Når savnet blir for stort er jeg bare 50 min med tog unna mamma og pappa, og dit reiser jeg gledelig for litt klesvasking og påfyll til kjøleskapet.

Men nå er jeg lei. Jeg er ikke lei av å være selvstendig, men jeg er lei av å være for meg selv.

Jeg er rett og slett litt ensom. Alt virker så meningsløst når man er alene. Jeg spiser alt for lite. Jeg presser i meg et måltid om dagen. Å lage mat og spise virker ganske unødvendig når man er alene. Det fine med et måltid er å være flere sammen om det, synes jeg. Ikke å sitte å fråtse og kose seg med seg selv som eneste selskap. Å spise for å spise er virkelig kjedelig.

Det er ikke så mye å finne på med seg selv igrunn. Jeg er lei av tv og data, jeg er lei av å trene uten at noen er vitner til det og skryter av hvor flink jeg er ( he, he ). Jeg kjeder meg!

Det er så mye bedre å være alene når man er to!



Derfor gleder jeg meg mer enn noen gang til at dette året er over og jeg får meg en samboer. Kjæresten min og jeg flytter sammen i juni og det ser jeg så frem til at jeg blir helt rastløs og gira bare av å tenke på det. Jeg er så ufattelig glad i han, jeg!

Jeg gleder meg til å rydde fordi det ser pent ut i vårt felles hjem.
Jeg gleder meg til å lage mat fordi jeg skal kose meg med et måltid sammen med en annen.
Jeg gleder meg til å ha en annen til å hjelpe meg å fylle opp senga på 1,80 med.
Jeg gleder meg til å ha en som ser hva jeg gjør og skryter av meg.
Jeg gleder meg til å ha en der som kjenner meg godt og vet hvilke behov jeg har.

Jeg gleder meg så utrolig til å sovne i armene hans hver natt. Sovne til han si at han elsker meg. Når jeg våkner av vonde mareritt er han der for meg.

Jeg gleder meg rett og slett til å ha en å dele alt vondt og godt med på heltid. En jeg kan holde rundt når jeg kjeder meg og kjede meg sammen med.

Jeg klarer ikke vente til vi får leilighet sammen! Tiden går så sakte når man venter på noe...

onsdag 4. mars 2009

Utfordring

Jeg har fått min første utfordring, fra Tanita! ( http://frksilden.blogspot.com/ )

Den går ut på å skrive fem ting jeg er avhengig av for så å utfordre fem andre bloggere til å gjøre det samme. Så her er mine fem største avhengigheter:


1. Kjæresten min.


Kanskje ingen overraskelse! He he. Etter snart fire år som kjærester er han nok min største avhengighet. Det er jo ikke rart, nydeligere gutt finnes ikke! Han er min beste venn, min bedre halvdel og den som kjenner meg best av alle og leser meg som en åpen bok.

Snart blir vi samboere og det gleder jeg meg masse til. Jeg elsker han av hele mitt hjerte.


2. Musikk


Jeg er avhengig av musikk, og musikken har alltid vært en viktig del av livet mitt. Jeg elsker å synge, spille piano, danse til flott musikk og ikkeminst lytte til en av mine mange favorittartister; her representert av Håkan Hellström - antakeligvis den beste av dem alle.

Livet hadde ikke vært det samme uten musikk rett og slett. Hva er vel en biltur uten musikk, og hva kan egentlig erstatte en skikkelig god konsertopplevelse? Svært lite, det må igrunn kun være avhengighet nr 1, elsklingen min. Så det besteste som finnes er jo da selvfølgelig en god konsertopplevelse sammen med kjæresten min, som de tre Håkan-konsertene vi hittil har vært på.

3. Pepsi Max

Ja pepsi max er definitivt en av mine avhengigheter. Trist, men sant.
Jeg trøster meg med at det er bedre å være avhengig av pepsi max enn røyk og snus. :p

4. KjolerJeg elsker kjoler og tunikaer. Jeg går nesten ikke med annet. Bukser virker så meningsløst når det finnes så utrolig mange fantastiske kjoler overalt. Jeg har alt for mange kjoler, men jeg blir aldri lei! Da jeg flyttet inn i hybelen min i august hadde jeg med meg ca 50, og som innbygger midt i sentrum av hovedstaden har det blitt en del flere siden den gang, for å si det slik.


5. Carina


Carina og jeg ble bestiser midt i fjortistiden og holdt sammen i mange år. Etter et år eller to med mindre kontakt ble vi naboer på Anker i august, og nå er vi stort sett sammen hver eneste dag. Vi lager middag sammen, skravler og sladrer, ser på The OC og One Tree Hill og ler masse.
Carina er definitivt en avhengighet for meg her på Anker! Hun er jo søt, da. :)

Jeg utfordrer:

Lise, http://lisesverden.blogspot.com

Olja, http://mrero.blogspot.com

Maja, http://quelleriel.blogspot.com

Birgit, http://birgitslilleverden.blogspot.com

Elise, http://pleitekirstenogsi.blogspot.com

mandag 2. mars 2009

Prinsen min André Wilhelm




Kjæresten min er nydelig.
Selv etter Tre år, ni måneder, to uker og én dag blir han fortsatt bare mer og mer herlig for hver dag som går. Denne fantastiske utviklingen ser rett og slett ikke ut til å noen ende ta. Derfor gleder jeg meg til vi blir pensjonister sammen! Masse fritid og seksi-sytti år å ha utviklet herligheten sin på.

Jeg har hatt enda en fin helg med gutten min. Helgene er som regel våre, og jeg storkoser meg alltid! <3>
Jeg har jo faktisk funnet drømmeprinsen min!

søndag 1. mars 2009

Salmer - en stor skatt


Jeg innrømmer at det kanskje er litt sært, men noe av den musikken som står mit hjerte nærmest, er salmer. Det finnes så utrolig mange vakre salmer!
Som dere sikkert vet studerer jeg teologi, og mange tenker sikkert at jeg som kan bli prest er nødt til å si at salmer er fint, he he, men jeg liker virkelig å høre på dem.
Gode tekster, nydelige melodier og ikke minst en viktig del av kulturarven vår.
Salmer er det mange av, jeg vil tro at man vil hver anledning kan finne en passende salme.

Blott en dag, ett ögonblick i sänder,
vilken tröst vad än som kommer på.

Den salmen som betyr mest for meg, er definitivt "Blott en dag." Den sang vi i begravelsen til morfar, og siden den gang har jeg vært uhyre glad i den.
www.youtube.com/watch?v=PsnJHp4Eaxs

O' Store Gud, når jeg i undring aner,
hva du har skapt i verden ved ditt ord.
Ser universitet med de mange baner,
og vet alt liv oppholdes ved ditt ord.

O' Store Gud minner meg om min kjære grandonkel Cato. Et fantastisk menneske som alltid spurte oss barna " Hva skal du si, jenta mi?" Så sa jeg "Takk og lov og prise Gud", og så fikk jeg en karamell eller en annen godbit han hadde gjemt i lomma. He he.
www.youtube.com/watch?v=oWCAi3fRGZI&feature=related

Navnet Jesus må jeg elske,
det har satt min sjel i brann.
Ved det navnet fant jeg frelse,
intet annet frelse kan.

Navnet Jesus bleker aldri sunget med en stor folkemengde skaper en utrolig god stemning. På ungdomsleiren på Oven "tok denne helt av", he he, og det gjør meg glad - masse unge mennesker som bevarer en av våre kjente, kjære sanger.
www.youtube.com/watch?v=AiVgReITHmc

Jeg tror salmer man blir ekstra glad i, er på grunn av hva man forbinder dem med. Fine sanger som holder minnene våkne av morfar, Cato, leirgleder og annet. Men ikkeminst er salmer godt å høre når man har det vondt. De bidrar til en trygghet. I en tid med mye religionskritikk fra alle hold skal jeg innrømme at mye kritikk er vel fortjent, og jeg er selv skeptisk til svært mye i kristnedommens praksis selvom jeg studerer teologi. Men salmer kan man umulig si noe vondt om. De beskriver en trygghet og godhet som er det kristendommen faktisk handler om.

Vil avslutte med nettopp en slik salme, en som er med å bidra til at man føler seg trygg gjennom livet.
Jeg er i Herrens hender
når dagen gryr i øst.
Hver morgen han meg sender
sitt ord med lys og trøst.
Hva dagen meg vil bringe
av glede og av savn,
jeg kan på bønnens vinge
få kraft i Jesu navn.

Jeg er i Herrens hender
når dagen dør i vest
Min synd jeg stilt bekjenner
for ham, min høye gest.
Han gir meg himmelens nåde
og setter englevakt,
for natten han vil råde
med hellig guddomsmakt.

Jeg er i Herren hender
når dødens bud meg når.
Mens lyset stilt nedbrenner,
fra ham jeg hilsen får.
Han gir meg stav i hånde,
han gir meg trøst i sinn,
og glemt er ve og vãnde
på vei til himmelen inn.