Dans er gøy!

Jeg elsker å danse. Virkelig. Fra jeg var bitteliten og aldri satt rolig, var det dansen som stod hjertet mitt nærmest. Jeg kommer i en dansehypnose, jeg føler meg så lykkelig og glad i takt med kroppens bevegelser. Jeg har ikke tall på hvor mange forskjellige dansestiler jeg har prøvd, og hvor mange jeg virkelig elsker. Masse penger på dansekurs, danselærer første gang som 12åring, egen koreografi, jeg er forelsket i dansen og alt den bringer. Jeg elsker å se andre danse også, dansende mennesker er det vakreste jeg vet om! ( Spesielt André på scenen. ) Min store favorittdanser er Junior fra So you think you can dance Scandinavia 2008, han har gjort et vanvittig sterkt inntrykk på meg.

I tenårene skjer det mye som gjør at det ikke alltid er like lett å holde dansen vedlike. Jeg har jo vært danseinstruktør og koreograf og gikk ledelse og instruksjon, men det er jeg ferdig med nå. I oktober begynner jeg på dansekurs igjen, lyrisk jazz og afrikansk, og jeg klarer ikke vente! Jeg har danset i hele kveld også, til en dvd med en dansestil jeg vil kalle veldig alternativ. :-)

Jeg er ingen profesjonell danser, absolutt ikke. Jeg har god rytme, lærer lett, er myk og kreativ. Men er ikke på et høyt nivå sånn sett heller, jeg bare elsker det å danse!! Det frigjør en virkelig fra alle bekymringer i hele tiden.

Vi elsker Håkan!

"Det finns två typer av människor i världen:
De som älskar Håkan Hellström
och de som ännu inte förstått att dom älskar Håkan Hellström."

Min kjæreste

Jeg tror jeg er den heldigste jenta i verden. Det høres ut som en klisjé, men jeg føler det virkelig slik. Jeg har en kjæreste jeg elsker av hele mitt hjerte, og han er virkelig fantastisk! Sitter her og smiler og det kribler i hele meg, bare av å tenke på han og alt han gjør for meg.

Vi har holdt sammen lenge nå, så lenge at vi har vokst oss sammen og er ett. Han var 14 og jeg var 15. To fjortiser med masse hormoner som heldigvis var smarte nok til å forstå at vi passet sammen. Lillebroren til venninnen min, så flaut! , men han var så søt og god, jeg klarte ikke la være å forelske meg i han.

15. mai 2005 er datoen vår, og forholdet vårt er bedre enn noen gang før. Jeg tror alltid at nå går det ikke an å bli mer forelsket, nå går det ikke an å elske en person høyere, men joda, hver gang jeg ser inn i de nydelige blå øynene hans, hører den fine stemmen hans nynne på Håkan Hellström, eller når han sier at han elsker meg; det gjør så mye med meg! Blir helt tullerusk!
Han er virkelig det beste som noen gang kunne ha skjedd meg. Vi ble sammen i ung alder, og folk trodde at vi begynte et typisk fjortisforhold, men vi har holdt sammen og jeg tviler ikke et sekund på at det er André jeg skal dele livet mitt med.

Han er mannen i mitt liv. Han er min beste venn. Min stor kjærlighet.

Vi er lykkelige, vi har det romantisk, vi har en sær, intern humor som er umulig for utenforstående å forstå seg på, og vi krangler aldri. Vi er rett og slett så like, men samtidig forskjellige. Jeg har ikke tall på hvor ofte André setter seg ned å prøve å lære jenta si fysikk. Og av en eller annen merkelig grunn liker jeg å høre på han, selvom realfag virkelig ikke er meg. På samme måte har jeg fått han enda mer interessert i religion, og jeg ble ganske stolt da han innrømmet forrige helg, at om han ikke skulle studert fysikk ville han valgt teologi. :-)

Dette ble vel igrunn et klissete innlegg. Men folk som leser her kjenner meg kanskje vet jo lite om hvem jeg er, og skal man kjenne meg må man kjenne forholdet til André og meg. Han er jo min bedre halvdel. Jeg ser så frem til å dele resten av livet mitt med han.

Livet som student

Jeg er student. Endelig! Fra jeg var lita jente har jeg alltid hatt en drøm om å studere, jeg skulle bli lærer, blomsterdekoratør, journalist, barnevernspedagog, og til slutt hadde jeg bestemt meg for jusstudiene. "Et spennende studier som åpner mulighetene for deg" sa pappa. Med en 5er i rettslære tenkte jeg at det var jo greit, og var innstilt på å bli jurist. Men plutselig fikk jeg et innspill som de fleste møtte med å rynke på nesa. "Teologi? Skal DU bli prest?" Jeg svarte nei, og teologi ble det. Det var mye om og men og jeg var usikker på om jeg hadde valgt rett, men allikevel var det en sikkerhet i meg som visste at dette var det rette for meg. Noen av mine medstudenter vil nok påstå at det var Gud som plantet tanken i hodet mitt. Jeg vil si at det var ren fornuft. Det er jo meg! Ja det er sært, men jeg ER sær! Å jobbe med mennesker og religon som jeg har fascinert meg over i mange år, jeg vil si at det virkelig passer meg godt. Dessuten har jeg nok av år, minst seks faktisk, til å finne ut av hva jeg vil gjøre videre.

Så nå sitter jeg her, da. På min egne koselige leilighet i hjertet av Oslo, et farlig strøk vil mange påstå. Jeg sier ikke imot. Men på mange måter føler jeg meg allikevel så trygg. Så fri! Jeg trives virkelig, selvom savnet etter mamma og pappa, hunden og søsknene mine noen ganger blir litt stort. ( Men med tanke på at det er 50 min med tog unna Årnes, er det ikke akkurat krise når hjemlengselen trenger på... )

Teologi er hardt. Teologi er sært. Noen ganger lurer jeg på hva i himmelens navn jeg har valgt. Allikevel er det så spennende. Lærerrikt. Fascinerende. Jeg gleder meg til å lære mer! ( Og gruer meg fryktelig eksamen... )

Er overrasket over hvor få forelesninger det faktisk er. Men dog, pensum er jo gigantisk... Selvdisiplinen er ikke alltid like sterk, men det kommer seg!
Fritid blir det mye av. Jeg jobber på hotell, jeg er med kjæresten min, med venner, jeg trener og lager god og sunn mat, og kjeder meg. Denne bloggen er et resultat av sistnevnte.