Jeg har nylig sett en film, den norske filmen "De usynlige", en film som vekket mange tanker og følelser hos meg. Filmen har fått en drøss med terningkast 6, og anbefales på det varmeste til dem som liker dype filmer som vekker mye i en som medmenneske.
Kort oppsummert handler De usynlige om en av de verst tenkelige tragediene som kan ramme en. For åtte år siden, midt på lyse dagen, blir barnevognen med lille Isak fjernet utenfor en kafé når moren er inne for å kjøpe kakao og boller til sønnen sin. Noen minutter senere blir han borte i vannmassene i en elv rett i nærheten, og siden aldri funnet.
I fengselet har Jan Thomas ( en av de dømte ) oppdaget sitt unike musikalske talent, og han får nå prøve seg utenfor murene, som organist i en kirke. Der blir han også kjent med presten - en alenemor med sønnen Jens.En dag Agnes kommer til kirken med en skoleklasse, kjenner hun igjen den nye organisten. Han har sluppet ut, men hun er fortsatt fanget i fortiden. Hvordan kan en som har gjort livet hennes til et sant helvete, spille så himmelsk? Og hvordan kan det ha seg at han passer et barn i den alderen Isak var da han døde?
Denne filmen fikk meg til å tenke mye. Jeg studerer teologi, og blir om fem år ferdig utdannet teolog / prest. Jeg har tenkt mye på å få meg jobb som fengselsprest eller sykehusprest, og jeg skal heller ikke utelukke å jobbe som prest i en kirke heller.
Filmen overøste meg med følelser. Blandede følelser. Fra den ene siden har man en enorm medfølelse for hun som har mistet sitt barn på den verst tenkelige måten. Fra den andre siden blir man kjent med en ung mann som i sine yngre dager gjorde noe som i utgangspunktet skulle være en uskyldig guttestrek, men som fikk fatale følger da den lille gutten kjente han igjen fra nabolaget.
Moren til den lille gutten synes det er forferdelig at han har sluppet ut, at han får være med barn, at han får jobbe i kirken. Mannen som ansatte han svarer dette med at" Hvis ikke kirken lar han få en ny sjanse, hvem kan vel da gjøre det?"
Hvordan skal presten den dømte blir kjent med takle dette? Hvor mye skal en prest tilgi og takle? Gud tilgir jo alt! Gutten angrer og får tilgivelse om han ønsker dette.
Skal presten som medmenneske og som arbeider i kirken tilgi, når Gud gjør det?Hvordan skal man forsone seg med noe sånt?
Jeg ser dette også fra et ikkereligiøst perspektiv. Fortjener alle mennesker en ny sjanse?I hvor stor grad skal man være åpen for å tilgi? Hvordan forsoner man seg etter noe slikt?
Og ikke minst;
Hvordan finne lys, glede og mening med livet etter at den verst tenkelige tragedie rammer?
Og ikke minst;
Hvordan finne lys, glede og mening med livet etter at den verst tenkelige tragedie rammer?
