Å flytte hjemmeifra gledet jeg meg til i årevis før det faktisk skjedde. Siste året før jeg flyttet var uutholdelig. Jeg er vokst opp i et fantastisk hjem og mamma og pappa er de snilleste i verden, men behovet etter selvstendighet blir større jo eldre tenåring man blir. Jeg fikk en fin leilighet i et litt mindre fint strøk, men du verden så sentralt og deilig å bo her! Det har så og si vært utelukkende positivt å bo for meg selv. Jeg har hatt kort avstand til kjæresten min og fått masse tid med han, jeg har fått den selvstendigheten jeg så lenge har lengtet etter, jeg har blitt nabo med bestevenninnen min og fått opp kontakten med henne, jeg kan spise akkurat når jeg vil og hva jeg vil, jeg trenger så og si kun å tenke på meg selv. Når savnet blir for stort er jeg bare 50 min med tog unna mamma og pappa, og dit reiser jeg gledelig for litt klesvasking og påfyll til kjøleskapet.
Men nå er jeg lei. Jeg er ikke lei av å være selvstendig, men jeg er lei av å være for meg selv.
Jeg er rett og slett litt ensom. Alt virker så meningsløst når man er alene. Jeg spiser alt for lite. Jeg presser i meg et måltid om dagen. Å lage mat og spise virker ganske unødvendig når man er alene. Det fine med et måltid er å være flere sammen om det, synes jeg. Ikke å sitte å fråtse og kose seg med seg selv som eneste selskap. Å spise for å spise er virkelig kjedelig.
Det er ikke så mye å finne på med seg selv igrunn. Jeg er lei av tv og data, jeg er lei av å trene uten at noen er vitner til det og skryter av hvor flink jeg er ( he, he ). Jeg kjeder meg!
Det er så mye bedre å være alene når man er to!
Derfor gleder jeg meg mer enn noen gang til at dette året er over og jeg får meg en samboer. Kjæresten min og jeg flytter sammen i juni og det ser jeg så frem til at jeg blir helt rastløs og gira bare av å tenke på det. Jeg er så ufattelig glad i han, jeg!
Jeg gleder meg til å rydde fordi det ser pent ut i vårt felles hjem.
Jeg gleder meg til å lage mat fordi jeg skal kose meg med et måltid sammen med en annen.
Jeg gleder meg til å ha en annen til å hjelpe meg å fylle opp senga på 1,80 med.
Jeg gleder meg til å ha en som ser hva jeg gjør og skryter av meg.
Jeg gleder meg til å ha en der som kjenner meg godt og vet hvilke behov jeg har.
Jeg gleder meg så utrolig til å sovne i armene hans hver natt. Sovne til han si at han elsker meg. Når jeg våkner av vonde mareritt er han der for meg.
Jeg gleder meg rett og slett til å ha en å dele alt vondt og godt med på heltid. En jeg kan holde rundt når jeg kjeder meg og kjede meg sammen med.
Jeg klarer ikke vente til vi får leilighet sammen! Tiden går så sakte når man venter på noe...
Jeg elsker kjoler og tunikaer. Jeg går nesten ikke med annet. Bukser virker så meningsløst når det finnes så utrolig mange fantastiske kjoler overalt. Jeg har alt for mange kjoler, men jeg blir aldri lei! Da jeg flyttet inn i hybelen min i august hadde jeg med meg ca 50, og som innbygger midt i sentrum av hovedstaden har det blitt en del flere siden den gang, for å si det slik.
